mandag 15. november 2010

HUNDELIV 2

I går fortalte jeg om Lotti. Da jeg første gang ble kjent med henne, husket jeg på denne boken. Forfatter er Peter Mayle som ble berømt og storselgende etter sin første bok " Et År I Provence". Da jeg fant denne boken på en flyplass, kom den raskt med i bagasjen.
Boken handler om en hund som rømmer hjemmefra og ender opp hos familien Mayle.
Lotti  gjorde akkurat det samme, og også for henne ble livet annerledes, og antakelig mye bedre.

I dag anbefaler jeg denne boken, den lett å lese, morsom, hyggelig og interessant.Den er absolutt skrevet i "Maylestil".  Det er ikke en "slem" bok, så den passer godt som sengelektyre.
Boken finnes på norsk, og da den ble oversatt fikk det norske forlaget Koren til å illustrere boken. Peter Mayle forteller i et intervju at han ble så begeistret for illustrajonene at de nå følger boken i oversettelser over hele verden. Jeg har, med  forskjellige utfordringer, tatt omslagsbildet fra Amazon. com

søndag 14. november 2010

HUNDELIV I ANDALUCIA


Naboene våre har hund, to katter og en gjestehund. Hunden valgte dem selv ut. Han kom på besøk og la seg på terassen, først forsiktig, forsiktig i utkanten. Så kom han nærmere og nærmere, drakk litt vann av kattenes vanntrau, og så enda litt nærmere. En stormfull natt fikk han lov til å ligge under et bredsel på terassen. Da var saken allerede avgjort, for da måtte den jo få litt mat om morgenen når kattene fikk .

Hunden ble fortografert og bildet hengt opp på stolper i en vid omkrets, men ingen kjente den. Som tiden gikk og familien ble kjent med hunden, ville de gjerne selv ha den. Hunden er morsom og blid og lett å bli glad i. Etter veterinærsertifikater og politilisens var de blitt hundeeiere, og hele nabolaget ble kjent med Lotti.

Da Lotti vel var installert med hundeseng både på terassen og inne i huset, fikk familien, eller Lotti, besøk av nok en hund. Der var eierne en familie med hus lengre ned i dalen. De gjorde det mange spanjoler gjør, skaffer seg en hund for campoen. I helgene kommer de opp til huset sitt på campoen, og da får hunden mat og stell. Men så kommer mandagen og de reiser ned til byhuset sitt, mens hunden er alene hjemme, men selvsagt aldri inne i huset. Denne hunden het Rubi og ble Lottis bestevenn. Hele dagen løp de rundt og lekte og koset seg. Når Lotti løp hjem til matmor for vann og mat, fikk selvsagt Rubi også sin del. Lottis matmor/matfar er engelske og jeg tror engelskmenn elsker sine hunder og andres oså, mer enn andre. Det ble inngått avtale om at Rubi fikk lov til å være på besøk hos Lotti når hennes familie var i byen. Så nå har Rubi sin hundeseng ved siden av Lottis både på terassen og inne i huset hvis det kommer harde vinterdager.









mandag 8. november 2010

ANDALUCIA

Andalucia, bare navnet i seg selv er balsam for regntunge tanker. Når storm og vind herjer Vestlandet er det godt å vite at det finnes et annet sted. Denne gangen hadde vi både bad-renovering i huset og regnfulle skyer utendørs. Så bestemmelsen var rask, billetter kjøpt og vi satt på flyet nesten før vi fikk sukk for oss. Glade var vi, Andalucia var akkurat slik Andalucia skal være i oktober. Solblank himmel, 24 grader om dagen 20-22 grader i bassenget, litt kjøligere netter med stjerner og stjerneskudd og klar utsikt til Afrika og Gibraltar.
I all denne gleden hadde vi glemt at det blåser på toppene, også i Andaluzca. Da den første stormen satte inn føk hagemøblene rundt, det braket og dundret slik at det var umulig å sove.  Mannen dro ut i natten og fikk alle bord og stoler innenfor den nye pergolaen, som slett ikke er ferdig, men som viste seg å tåle vinden. Den nye pergolaens styrke oppmuntret ham slik at han nå tilbinger dagene med å gjøre den ferdig.
Pergolaen skal beskytte mot den sterkeste sol om sommeren, og mot ditto vind om vinteren, så det blir en slags utestue, men ikke et lukket rom.
Det vi også vil  få i samme oppsett, er utekjøkken, noe som er et absolutt MÅ HA for alle hus på campoen (landet) i Andalucia. Det er på utekjøkkenet husfaren og andre manlige familiemedlemmer lager søndagsmiddagen!  Der har jeg kanskje et optimistisk håp.