DEN STILLE DAGEN

Flaggene vaier på halv stang over hele byen. Dagen er erklært som offentlig sørgedag.

Stemningen i gatene er annerledes enn i forgårs. Det er lite av de impulsive, ofte høyrøstede meningsutvekslinger som er så vanlige. I dag er det rolige samtaler. Langsomme samtaler. Det er flere universiteter i nabolaget, og unge mennesker i grupper på tre og fire lytter til hverandre, står lenge, står sammen. Vi kjørte til et handlesenter tidligere i dag. Det var ingen ting av den vanligvis så aggressive bilkjøringen. Moskvakjøring er ingen spøk, men i dag virket det som om alle hade spaknet ned.

President Medvedev var den første til å legge ned blomster på ulykkesstedene. Og hele dagen har folk kommet med blomster til ulykkesstedene ved både Park Kulturi og Ljubianka. Man trodde jo man var ferdige med denne slags hendelser. Livet for så mange, spesielt i Moskva er blitt så mye bedre, så dette var et tilbakeslag. Da har det vært en trøst å snakke om at slike terroristanngrep har man hatt i de fleste store byer , og Russland må holde sammen med den verden som arbeider mot terrorism