onsdag 26. mai 2010

St. Petersburg, Peterburg, Peter





Bildene er fra Peterhof, Peter den Stores "hytte" en liten båttur utenfor St. Petersburg. Springvann som på bildene var var nytt i Russland, og var stedets store attraksjon da Peter den Store fikk det i stand. Springvannet er fortsatt attraksjon her. Det er mange av dem, de har forskjellig form og høyde. Reisefølget vårt, ingeniørene var også betatt av det tekniske, som fungerer på samme måte i dag som for 250-300 år siden. Ja han fikk det til den samme Peter. Han ville bygge en by nærmere det han mente var sivilisasjonen, Europa. Det greide han. Og når vi kommer dit i dag ser vi jo at byen er europeisk, ikke russisk
I overskriften brukte jeg de tre navnene byen går under i dag. Først St. Petersburg som er det offisielle, så Peterburg som er det mest brukte, og så bare Peter, uttalt som Piter, som svært mange bruker. Her i Moskva sa folk før vi dro, " å, dere skal på helgetur til Peter. Ta med paraply, det regner alltid i Peter".

søndag 16. mai 2010

Servitriser med handlag og paraply


Slik foregikk serveringen på en av sommerrestaurantene i nærheten i dag.
Det begynte fint. Vi satt  ute under store kastanjetrær som skygget for sterk sol.. Da begynte det å regne, litt og litt og så mere.  Servitrisen kom og spurte om vi ville flytte til et sted under tak, Kjekt sa vi nei. det er da ikke SÅ mye regn.
Få minutter senere kom høljregn og torden, og virkelig høljeregn.Da var vi glade da kom oss i ly inn til et av bordene som sto under tak.
Servitrisene jobbet med paraply, som her, for å få mat og drikke på bordene uten at det var spedd ut med regnvann

DET VAKRE LIVET


I forgårs prøvde jeg meg på et område russerinner sies å være ekspert på - forbedre utseendet. Det var varmt både ute og inne, og bilen var opptatt, så jeg ville finne på noe for å få dagen til å gå. Jeg var heldig og fant på noe virkelig oppfriskende og deilig, Det fant jeg i Irinas skjønnhetssalong i hotellet tvers over gata. Skjønnhetssalonger finnes overalt, bare i den lille stumpen av en gate vi bor i er det tre. Ja, den ene er en medisinsk sak, der en kan få operert inn eller ut etter behov, men de to andre er mer vanlige med frisering, pedikyr, manikyr og ansiktsbehandling. Jeg tok hele pakken, så takk til Marina, Masha, og Natalia for den gode servisen og for behandlingen som gjorde at jeg følte meg helt topp. Jeg har jo vært i salongen der mange ganger, så jeg kjenner damene godt. De jobber beinhardt, især sjefen Irina. Konkuransen mellom salongene må være stor, og etter finanskrisen kom ser mange mer på pengene enn før.. Men Irina er flink og kreativ.Hun arrangerer kurs andre salonger kan delta i.Hun får inn folk som kan undervise eller underviser selv i det hun kan ekstra godt, sminking, og teatersminke. Og denne uken er hun i Tallin, invitert dit av en gruppe salonger som ønsker å lære fra henne. Så i går så vi henne av gårde, nydelig som alltid og i sko med skyhøye hæler. Måtte bare turen gi henne mer business.

mandag 10. mai 2010

Moskva sover, 10 mai


Gårsdagen,9. mai ble feiret med all pomp og prakt Russland kan komme opp med, og det er  ikke lite. Russerne feirer 9. mai der vi feirer 8. mai som dagen da krigen sluttet i 1945. I år er det 65 år siden, og russerne er opptatt av at resten av verden skal vite at det var de som fikk det hele bikket over til seier. Resten av gruppen av allierte har vært tilbakeholdene med å nevne Sovjets innsats, de ville ikke hedre Stalin sier historikerne nå. Men for russerne er det viktig å vise hva de gjorde. Spesielt er det viktig for russiske krigsveteraner som sammenligner seg med taperne, altså tyske krigsveteraner som bor i gode hus med en pensjon til å leve  av.  Men Russland av i dag kan litt av hvert, også diplomati. Til feiringen hadde de invitert militære grupper fra de andre allierte som deltok i disse siste krigshandlingene. Så både amerikanere, engelskmenn og franskmenn deltok som gruppe- allierte med russerne i gårsdagens feiring!
Dagen begynte grytidlig med militærmusikk gjennom gatene, folk samlet seg i sine regionkretser, holdt taler, sang og hadde piknik, som en norsk 17. mai i skolekretsen.
Men hovedparaden, opp til Kreml gikk omtrent midt på dagen. Den besto av fremvisning av det beste krigsmateriellet både på bakken og i luften, tog av de ulike militære grupper med President Medvedev og Statsminister Putin i spissen. Hele Røde plass har vært avstengt i flere dager. Her var det satt opp stoler og benker for de inviterte når paraden nådde frem. Gatene opp til Kremlområdet ble stengt før paraden slik at Moskvasentrum kun var for gående og folk med spesielle biler.
Besøket vårt reiste i går, så dagen ble trist. Men så fant vi ut at vi ville feire dagen i nabolaget. Ikledd fin kjole og pene sko, med ektemannen ved siden, vandret vi opp Oståshenka forbi Frelseskatedralen og ned Prichistenka. Selvsagt møtte vi mange russere vi er på nikk med, så vi fikk sagt gratulerer med dagen, og det kjentes riktig ut.
Folk vi kjenner er nemlig glad for at feiringen endte ut som den gjorde, nemlig at byen IKKE ble dekket av store Stalinbilder. Her er det snakk om store, veggdekkende bilder. Ordføreren i Moskva hadde nemlig sagt ja til slike bilder til 9. mai feiringen, da en gruppe spurte ham om det. Det sies  at Putin og Medvedev ikke var glade for ideen. Men ordføreren i Moskva er en mann med mye vilje, så det var nok noen forhandlinger. Så kom den tragiske flyulykken ved Smolensk der den polske presidenten og hans følge ble drept. De kom til Smolensk for å feire at uenigheten med russerne om hva som hendte med polske krigsfanger ved Smolensk nå er over, russerne erkjenner sin misgjerninger og ønsker god kontakt med polakkene.
Medvedev og Putin oppførte seg mer enn eksemplarisk i forbindelse med denne ulykken. De delte ut hotellrom, billetter til pårørende, mat og erstatning og skikkelig ulykkesgranskning osv. osv.
Etter dette har Stalinbildene liksom vært borte fra offentligheten, og ingen har så langt sett dem.
Bildene ovenfor er fra et fantastisk fyrverkeri som avsluttet hovedprogrammet for dagen. Etter strålende vær hele dagen begynte det å regne og tordne om kvelden, så da holdt vi oss hjemme. Bildene tok vi fra et av vinduene våre. De viser fyrverkeriet fra Kreml over Frelseskatedralen. Men feiringen privat fortsatte nok langt ut over natten med fellesfrokost på restaurant, for Moskovitter er nattmennesker, og liker ikke avslutte en hyggelig fest.
Vi merket det på at dagen i dag var så stille, ingen trafikk helt stille gater. Dette er dagen man sover, og selv nå, langt på dag er det uvanlig stille utenfor.

fredag 30. april 2010

On The Road Again...


Tre uker gikk så altfor fort. Koffertene er pakket, og snart er vi på vei igjen.
Sitrontreet, som det på bildet er til stor glede. De produserer sitroner året rundt, og har alltid både blomst og frukt på seg.
Minuttfriske sitroner er noe av det jeg savner når jeg ikke er her

tirsdag 27. april 2010

Livet på Finkaen


Finka er et hus med litt stor have der det dyrkes frukt, bær, grønnsaker. Så stedet vårt kan kalles en finka .Det ligger på en andaluzisk høyde med utsikt i mange retninger. Vi har nå vært her i snart tre uker, og merker at livsstilen blir mer og mer spansk.
Denne gangen gjør vi selv havearbeid, og da er morgentimene verdifulle. Ved 12 tiden er solen for sterk, så da drar vi oss inn i huset, vi har siesta! Den kan bli lang, men så får jo kvelden flere timer,og da trenger man en blund i siestaen, og så har vi det gående. Sent i seng, tidlig opp, lang siesta.Nesten spansk. Men når naboen kommer og sier han har arrangert veimøte klokken 11-12 om natten, da er vi fortsatt mer norske i hodet.
Bildet er tatt fra hagen nedenfor og opp mot huset vårt.

tirsdag 6. april 2010

ALDER INGEN HINDRING

I går fikk jeg høre om Celdin, skuespiller ved et av de store teatrene, Den Russiske Hærs Teater. For tiden har han hovedrollen i Don Xiote, Servantes berømte historie.  Celdin både spiller, synger, danser og forteller, og han har ingen back up hvis han blir syk! At han er 95 år, se det er ikke noe å snakke om.
95 år, det er også hovedregissøren på teateret på Taganka, et viktig teater som alltid har en politisk snert i stykkene sine.
På TV så vi en reportasje fra en stor og berømt krystall-fabrikk, ca 10 mil fra Moskva. Og direktøren? En feiende flott dame på "bare" 85 år.
På det store universitetet er flere av professorene over 80 år.
På mine "norske" spørsmål om hvordan dette kan gå an er svaret enkelt. Hvorfor skifte ut de beste?
Ja, hva er det med de russerne.
Bildet har jeg lånt fra siden til Tetrakov Galleriet.